Hege Administrator

Red.
Ble medlem: 01 oktober 2003 Sted: Norge
Status: Avlogget Innlegg: 1383
|
| Sendt: 06 august 2007 Kl. 16:16 | IP registrert
|
|
|
Esben Esthers kronikk i Aftenposten 25.05.07 legges med forfatterens tillatelse ut her i sin helhet. -------------------------------------- VIL KORRIGERE KJØNN. Diagnosen
"transseksualisme" gir en person adgang til å justere sin egen kropp.
Mange bruker store deler av livet sitt for å få diagnosen. Men de må
tåle stigmatisering fra psykiaterne før de lykkes. Av Esben Esther Pirelli Benestad, lege, spesialist i klinisk sexologi, førstelektor Høgskolen i Agder
IKKE NØDVENDIGVIS SYKE. Jeg synes det er best å bidra til at mine
klienter blir friske, men slik er det ikke for alle i min profesjon.
Jeg synes også at det er litt uvanlig i en fastlegepraksis å treffe
virkelig syke mennesker.De fleste jeg møter har det vondt, men det betyr ikke nødvendigvis at de er syke.La
meg si det med en bonde fra Reddal utenfor Grimstad. Han satte øynene
sine dypt i mine, vi var begge stille et øyeblikk, og så kom det: "Du
vet det, doktor Benestad, en trenger ikke være syk for å bli bedre!"
En ønsket diagnose.
Nei,
man trenger ikke det. Like lite som en hverken trenger å være syk eller
lidende for å få en diagnose. Jeg kjenner to diagnoser mennesker
virkelig ønsker å få. Noen bruker til og med store deler av livet sitt
og legger ned mengder av energi for å oppnå dem. Den vanligste er
"gravid".Ja, jeg vet at for noen er dette ikke ønsket, og da må
jeg bare si: Bruk prevensjon og fortrinnsvis kondom, dersom du vil ha
frihet for bekymring etter god sex.Det er alle de andre jeg tenker på. Noen lengter lenge og gråter av glede når testen sier: +.
Opplevelsen av kjønn. Et mindre antall ønsker seg en annen diagnose: Transseksualisme .
Mange bruker store deler av livet sitt og legger ned mengder av energi
for å få den. Dette på tross av at en stor del av dem godt vet at de
har den.Rett nok kalles den "transkjønnethet" blant dem som står
fenomenet nær, men de som gir den endelige diagnosen, holder fast på
det noe foreldede begrepet transseksualisme.Av alle antikviteter
er vel ikke den betegnelsen den aller verste å ta vare på, selv om det
hele slett ikke dreier seg om seksualitet, men om kjønn, opplevelsen av
kjønn.
Roper etter bekreftelse. Den
opplevelsen kan være svært sterk, og den roper etter bekreftelse. En
del av den bekreftelsen er altså diagnosen transseksualisme. I Norge er
det psykiatere som stiller diagnosen.Dermed er det også psykiaterne som
avgjør om den det dreier seg om er hva vedkommende selv opplever.Enhver
med sans for eget kjønn kan vel ta en prøvetanke på hvordan det ville
være om noen med krav på vitenskapelig innsikt og tilhørende makt, sa
at dere tar feil; "vi ved vår avdeling har kommet frem noe annet".Det
er da også dette som er innledningen til en forespørsel fra den såkalte
GID (Gender Identity Dysphoria)-klinikken på Rikshospitalet til unge
transkjønnede (transseksuelle) om å være med i en vitenskapelig
undersøkelse.
Kaller det "lidelse". Forespørselen
innledes slik: "Som du er kjent med har vi ved vår avdeling kommet frem
til at du lider av en kjønnsidentitetsforstyrrelse". I brevet brukes
ordene lider/lidelse fem ganger, forstyrrelse seks ganger, plager én
gang, symptom/sykdomsbilde tre ganger, alt med referanse til
transkjønnethet.Brevet er underskrevet av overlegen, som er
psykiater. Ord som glede eller begeistring er fraværende, på tross av
at den det dreier seg om gjerne gråter av glede over den bekreftelsen
som altså ligger i diagnosen. Det er så godt når andre sier: "Vi ser
deg slik du ser deg selv". Aller best er det om det de ser blir
verdsatt.
"Ingen som lider her!" Hun
som sendte meg brevet sa: "Det er ingen som lider av noe her!" Hun er
ikke fra Reddal, men fra et annet norsk jordbruksområde.Det er
viktig å få transseksualisme-diagnosen fordi den gir adgang til
kroppsjustering. Den kan bringe kroppen i samsvar med sjelen, for å si
det slik. Prisen er at en må tåle psykiatriske antikviteter. Nå snakker
vi om merkelapper og begreper av typen "lidelse", "forstyrrelse" og
"dysfori".De hører med til et menneskesyn det absolutt ikke er
grunn til ta vare på, fordi det pålegger klienten noe negativt
vedkommende ikke trenger å oppleve.Legen sa: Bli syk. Denne klienten
hadde motstandsdyktighet nok til ikke å tro på det, slik er det neppe
med alle.
Ikke god folkeskikk. Helsevesen
er butikk. Butikken drives etter bedriftsøkonomiske prinsipper. Det er
vanskelig å få butikken til å gå (godt), men butikk er det blitt.
Kanskje er det god forretningsskikk å rekruttere kunder til sin
virksomhet, men god folkeskikk er det ikke, i alle fall ikke i denne
sammenhengen.Likevel gjør psykiatrien nettopp det ved å påføre
dem sykdom som ikke er i besittelse av annet enn uvanlig plasserte
menneskelige egenskaper. Hvor er etikken i denne butikken?
Makt i hvite frakker. En
som hadde overlevd en prosess hvor leger mente å vite best når det
gjaldt vedkommendes kjønn, skiftet i sin tid navn og kom til å kalle
seg David. "Dette," sa han, "for å minne om kampen med alle Goliat'ene
i hvite frakker!"Den hvite frakken er en av vår tids
prestekjoler. Det er makt i de hvite frakker. På engelsk er det
snublende kort vei fra "therapist" til "the-rapist". Det er det i
virkeligheten også.De transkjønnede gråter likevel av glede over
bekreftelsen de får gjennom diagnosen, fordi de vet at den er billetten
til en veljustert kropp.
Ikke slik for alle. Slik
er det ikke for alle sykeliggjorte. Noen elsker føtter. Ingen kan
stryke en annens fot like kjærlig som en som tenner seksuelt på føtter.
Jeg tenker også på han som ser det å gå med nylonstrømper som en
vesentlig del av sitt gode liv, eller hun som nyter å bindes hardt og
fast. Det er mange språk i tenningens univers.
Går så det suser. "Bli
syk!" sier psykiatrien og skriver møysommelig andres lykke inn i
manualer over mentale forstyrrelser. Dette er det mange som blir
skamfulle av. Skam fører til nedstemthet, nedstemthet leder til
depresjon og depresjon leder - ja, akkurat, til psykiatrien! Butikken
går så det suser.Det er riktignok ingen som blir bra, men det
tar klientene selv skylden for. Slik er skammens logikk. Vi aner en
"god butikk" med lang levetid.
Nytelsen i en fars ansikt. En
gang spurte jeg en forsamling i Egersund om det var noen der som kunne
forstå at det gikk an å like gammelost. En kvinne på annen rad litt til
venstre svarte at hun kunne forstå det."Hvordan det?" spurte
jeg. "Fordi jeg har sett nytelsen i min fars ansikt når han spiser
den," svarte hun. Det oppsto noen sekunders stillhet i kulturhuset i
Egersund.
Psykiatri uten bakkekontakt. Da
tenker jeg at vi alle er jordbrukere, fordi vi ikke bor på månen, hvor
muligens psykiatrien befinner seg. Bakkekontakt har den i alle fall
ikke.Kanskje er det slik at psykiatrien selv er syk? Jeg tror ikke det, men det er på høy tid at den blir bedre.
|